UTELUKKENDE FOKUS PÅ Å FRATA MEG AUTORISASJONEN

Utelukkende fokus på å frata meg autorisasjonen

All logikk ser ut til å forsvinne, når saks«behandlingen» egentlig er en jakt på en trofe. Autorisasjonen blir som en trofe for helsetilsynet, slik et barn blir for barnevernet.

Det blir vinn vinn, da helsearbeideren mister sin tittel, og pasientene mister sin behandler. Det ser ut til å være særlig gledelig når behandler og pasient har en god relasjon.

Det blir det samme for barnevernet. Foreldrene mister barnet, og barnet mister foreldrene. Hvorfor er det så mange saker der barnet vil være hos foreldrene?

Hvorfor er det dem barnevernet virker å ha mest fokus på? Vi hører sjelden fra eller om barn som vil bort fra foreldrene. Hvor er barnevernet da?

Å miste ditt kjæreste

Jo mer kjært du holder det som du mister, jo større blir gleden med å frata deg det. Dersom intensjonen er å bryte deg ned, selvsagt.

Jeg har derfor vært nøye på å presisere at autorisasjonen er verdiløs, jeg klarer meg fint uten. Den er ikke det viktigste. Det viktigste er hvordan helsetilsynet holder på.

At de ustraffet kan inndra lisenser uten å undersøke, uten noen form for dokumentasjon. Det blir som et tyveri.

Det går selvsagt ikke an å bruke samme metode med barnevernet. Barnet er nødvendigvis ditt kjæreste, regner jeg med da. Så barnevernssakene gjør mye vondere.

En hevnaksjon mot uskyldige

Hvorfor er det så viktig å frata og å ødelegge? Kanskje saksbehandlere iscenesetter en straff de selv har opplevd, at de selv har blitt fratatt noe svært viktig i livet.

Hva tror du som leser? Tror du at dagens maktovergrep kan være en slags hevnaksjon, en måte å få ut innestengt raseri på? Skriv gjerne i kommentarefeltet hvis du vil 😊

Det er mulig at jeg overtolker, men jeg kommer ikke på noen bedre grunn enn iscenesettelse av saksbehandlernes egne traumer.