Tverrfaglighet går ut over pasientene

TVERRFAGLIGHET GÅR UTOVER PASIENTENE

Et tverrfaglig team må nødvendigvis bestå av flere yrkesgrupper, ellers er det ikke tverrfaglig.

I kommunene har jeg vært alene som psykolog, sammen med høyskoleutdannete. Kollegene mine har stort sett vært sykepleiere.

Sykepleiere er hyggelige de, men en fundamental forskjell i våre utdannelser har blitt til en stor konflikt på arbeidsplassene.

En kamp mot klokken

I det offentlige helsevesenet har jeg fått masse kritikk for å mene at pasientene trenger mer tid. Terapi tar tid. Å jobbe med det bakenforliggende tar tid.

Men sykepleierne har ikke hatt tid til det. Det har vært om å gjøre å få pasientene raskest mulig ut i en eller annen form for aktivitet, selv om de har vært for dårlige.

Hva er det det går i, har jeg tenkt mange ganger. Hvorfor kan ikke pasientene få slappe av og få den tiden som de trenger?

Drar i ulik retning

Kollegene mine har ikke tenkt langsiktig, det er det som er svaret. Sykepleiere er opplært til å få fortgang i behandlingen for å få pasientene ut raskest mulig.

Vi psykologer er opplært motsatt. Pasientene må få den tiden som de trenger, de må være klar for hva enn som skal gjøres av terapi.

Denne uenigheten danner grunnlaget for uenighetene rundt omkring på mine arbeidsplasser. Konflikten er et kortidsperspektiv versus et langtidsperspektiv.

Stjeler energi fra pasientene

Etter at jeg mistet psykologautorisasjonen og ble kastet ut fra det offentlige arbeidslivet har jeg tenkt mye på all energien denne uenigheten tok.

Energi som skulle ha gått til pasientene ble brukt på møter og diskusjoner istedenfor. Uendelig med ressurser ble brukt, ressurser som skulle brukes på pasientene.

Pasientene blir den tapende part oppi dette tullet, da to ulike faggrupper ikke klarer å jobbe sammen. De klarer ikke å enes tverrfaglig. Ikke på mine arbeidsplasser i hverftfall.