Psykiatrien ødelegger seg selv

Jeg prøvde desperat å formidle at pasientene mine var for dårlige til å tvinges på skolen. Fysisk oppmøte gjorde dem bare sykere. Men jeg ble ikke hørt, av verken kolleger eller ledelse.

Hvorfor ønsket de pasientene så vondt? Gledet kollegene mine seg over at pasientene ble stadig sykere?

Jeg har vridd hodet mitt utallige ganger, vi snakker om helsearbeidere, ikke sant? Burde de ikke ha et snev av empati?

Empatiløs profesjonskrig

Når innlevelsesevnen mangler så burde de i det minste akseptere budskapet mitt, høre hva jeg sier. Men nei, det ble full krig.

Det er nok fordi budskapet mitt var usynlig. Hvor vondt pasienten faktisk hadde det kom ikke frem på et skjema, du kunne ikke lese det i utredningspapirer.

Pasientenes smerte var kun mulig å forstå via medfølelse. Men psykiatrien har ikke medfølelse, den stenger ute alt som ikke er skjemabasert.

Kun det dokumenterbare er godt nok

Psykiatrien prioriterer det som kan skrives med ord eller formidles som en formel. Svært viktig informasjon blir derfor utelatt, kanskje den aller viktigste.

Som nyutdannet forstod jeg ikke hvorfor bidragene mine var så upopulære. Hvorfor det som jeg sa ble ekskludert.

Det var fordi jeg ikke kunne vise til et skjema eller formel, jeg kunne kun vise til empati. Den ville ikke arbeidsplassen ha.

Psykiatrien skyter seg selv i foten

Psykiatrien har levert skuffende resultater over mange år og synger på siste verset, tror jeg. Den engang så stolte profesjonen dør en sakte død med å utelate det abstrakte.

Mer penger og flere utredningsskjema hjelper ikke, det er ikke der feilen ligger. Feilen er at vi empatiske ikke får dele våre vurderinger, jeg har i alle fall ikke fått det.

Empatisk informasjon stenges ute rett og slett fordi så mange helsearbeidere ikke har den, den er ikke tilgjengelig for dem. Den blir ikke sett på som troverdig.

Hvordan skal dette gå?

Ukens oversikt over din psyke