Taushetens terapi

TAUSHETENS TERAPI

Jeg var ikke en psykolog som pasientene ikke ville ha. Jeg var en psykolog som arbeidsgiver ikke tålte. For uortodoks og pasientfokusert for det offentlige helsevesenet.

Det skjærer meg i hjertet hver gang jeg leser om pasienter som blir feilbehandlet, slik flere av mine pasienter hadde blitt før jeg overtok dem.

Det var det samme som gjentok seg. Jeg kom som ny på arbeidsplassene, og fikk tildelt pasienter som jeg mente var for dårlige for eksponeringsterapi.

Det eneste tillatte 

Jeg tilbød en annen terapi, med fokus på ro og hvile istedenfor. Det gjorde arbeidsgiver rasende. Men hva skal arbeidsgiver egentlig gjøre?

For selv om arbeidsgiver hadde forstått metoden min så må arbeidsgiver holde seg til det offentlig tillatte. Når det eneste tillatte er å få pasientene ut i aktivitet så er det klart at vi kolliderer.

Denne offentlige aktivitetsbaserte «forretningsmodellen» var det eneste godkjente. Ikke på papiret, men som en taus regel for hva arbeidsplassen kunne tilby av terapi.

Gjelder på papiret men ikke i praksis 

Og det er tausheten som er problemet. For i skriftlig form, i nedfelte lover, ser det riktig så bra ut. Etter helse og omsorgstjenesteloven § 3-1 har pasientene rett på nødvendig helsehjelp.

Men hva om pasienten trenger noe annet enn det som arbeidsplassen tilbyr? Hva om noe annet enn eksponeringsterapi er nødvendig?

Det finnes ingen nedskreven lov som forbyr psykologer å tilby noe annet. Helsetilsynet kan derfor ikke begrunne vedtaket sitt med hjemmel i lov.

De kan ikke forsvare at de inndro lisensen min fordi jeg ytret meg. Det har jeg nemlig rett til, på papiret. Men ikke i praksis.

Et rot på systemnivå

Det er nok ikke den alternative terapien min helsetilsynet ble så sinte for, men at jeg var så frekk å bruke den, uavhengig av arbeidsgivers preferanse.

Arbeidsgiver i offentlige foretak er forpliktet til å holde seg innen offentlige rammer. Men hva skjer når rammene ikke samsvarer med pasientenes rett til nødvendig hjelp?

Jeg valgte å vektlegge pasientenes rettigheter. Helsetilsynet mener at jeg burde ha føyd meg etter arbeidsgivers preferanser.

Men ingen nedskreven lov sier at jeg burde det. Ingen nedskreven lov tydeliggjør hva du skal velge når lojalitet mot pasient og arbeidsgiver kolliderer.

Der stopper det egentlig. Jeg har spurt helsedirektoratet, helse og omsorgsdepartementet, helse og omsorgsminister, you name it. Ingen kan svare.