Skolevegring: selvmord fremfor fornyelse

SKOLEVEGRING: SELVMORD FREMFOR FORNYELSE

Som psykolog har jeg fått så til de grader med kjeft for å anbefale hjemmekontor og onlineskole fremfor fysisk oppmøte. Anbefalingene gjaldt for de aller dårligste pasientene, de som ble dårligere av eksponeringsterapi.

Pasientene tok godt imot rådene mine, mens arbeidsgivere og kolleger slo seg vrang. Helsetilsynet reagerte aller sterkest, og inndro autorisasjonen min uten å undersøke. Vurderingene mine var antiterapeutiske og kunne føre til pasientskade, trodde helsetilsynet.

Gjennomgående i all kritikken, fra både arbeidsgivere og helsetilsynet, er at jeg gikk for fort frem. Anbefalingene kom for raskt. Men for hvem var det for raskt? Pasientene var jo villige til å prøve de rare anbefalingene mine.

Med å lese dokumentene flere ganger over tid, så ser man et mønster, ikke sant. Det så jeg ikke da jeg stod midt oppi dette. Mønsteret avsløres med å lese mellom linjene. Hva var det arbeidsgiver og psykolog i helsetilsynet egentlig prøvde å si?

Det de prøver å si er at de ikke var klare for nye innspill. Nye innspill er så skremmende for dem at det må presenteres svært forsiktig. Det gjør ikke noe om pasientene lider under eksponeringen i mellomtiden, det er ikke så farlig.

Hvor forferdelig eksponering kan være for de aller dårligste krever en høy dose empati og innlevelse for å forstå, med mindre du har opplevd det selv. Men uansett hvor grusomt pasientene har det så burde jeg likevel ha ventet med å gripe inn.

Som å vente med brannslukking til alle er klare. Alle må få uttale seg om valg av metode før man kan gjøre noe. I mellomtiden brenner huset ned.

Så mens vi venter på at arbeidsgivere og helsetilsynet blir klare for faglige oppdateringer kan pasientene dø, for å sette det på spissen. Hvor mange har ikke endt sine liv fordi de har blitt presset for hardt og ikke orket mer? Jeg frykter at det er veldig mange.

Samtidig må det jo være noe galt med min etiske sans. Jeg tapte jo både rettsak mot arbeidsgiver og mistet autorisasjonen, for å ha stått på pasientens side. Jeg burde ha tilpasset meg arbeidsgivers ønske, det er jo det helsetilsynet indirekte sier.

Helsetilsynet kan reise en viss plass, dette finner jeg meg f`en ikke i! Det er dette jeg går til rettsak mot det såkalte tilsynet for. Et slikt offentlig helsevesen kan vi ikke ha. For ingen pasienter ble skadet av de antiterapeutiske rådene mine, snarere tvert imot.

Alt jeg gjorde var for pasientenes beste. De var barn i min første stilling som kommunepsykolog, ikke sant? Små barn, som arbeidsgiver gjorde alt for å hindre meg i å hjelpe.

Det sårer meg at jeg stod så alene i kampen for å hjelpe barna, alene om å se hvordan pasientene led. Det ble mye frustrasjon på vei hjem fra jobb. Hvorfor var arbeidsgiver så sint? Hvorfor slik motstand mot å hjelpe barna?

Det er som om kollegaene dine på brannstasjonen blir sinte fordi du fikk slukket brannen raskere med å bruke en ny metode. Av hensyn til kollegaene burde du ha ventet med å ta den i bruk, de var ikke klare.