Skolevegring: psykiatrien overså det viktigste

Jeg har fått så jævlig med kjeft av både sjefer og kolleger for de psykologfaglige anbefalingene mine. Jeg anbefalte å roe ned fremfor å gire opp hardt prøvede pasienter.

Å roe ned betyr å ikke møte fysisk på skole eller jobb for dem som blir dårligere av det. Men sjefene og kollegene mine ville ikke høre.

Den eneste «terapien» de kjente til var å motivere pasientene til aktivitet som gikk langt over pasientens toleransegrense.

Kun topplokket blir regnet med i psykiatrien

Hvordan kunne de være så blinde på arbeidsplassene mine? Flere av kollegene var leger, ikke sant? Hvorfor forstod de ikke hvordan pasientene slet?

Svaret er nok at de ikke så noe lengre enn topplokket, det vil hjernebarken. Der hvor menneskets unike kognitive evner er plassert, som gjør oss rasjonelle og nyanserte.

På arbeidsplassen var det kun rom for å anse skolevegring som et tankeproblem. Motivering og positivt input var løsningen. Trodde de.

Don`t rock the boat

Helt til jeg kom. Da var det slutt på alt dette tanketullet. Skolevegringen skyldes et overaktivt nervesystem, ikke negative tanker, sa jeg. Da brøt helvete løs.

Min psykologiske vurdering eller «holdning» som de kalte det, vippet kollegene og sjefene mine fullstendig av pinnen. Hvordan kunne en nyansatt være så frekk?

Frekk nok til å komme med nye innspill, nye vinklinger på en problematikk hvor arbeidsplassen var fullstendig på villspor i sin forståelse.

Resten av kroppen viktigere

Skolevegring er ikke en sykdom, det er en angstlidelse, ikke sant? Angst blir så fullstendig feilbehandlet, med at den underliggende biologien oversees.

I en alvorlig lidelse som panikkangst så er det flere komponenter inkludert enn bare tanker, ikke sant? Det er noe som heter pust, puls, hjerteslag og hormoner.

Hvorfor blir dette så oversett, hvorfor var ikke arbeidsplassene mine mottagelige? Jeg kunne ikke forstå det når flere av kollegene mine var leger. Hvorfor så negativ til det biologiske?

Profesjonskamp mellom det biologiske og det kognitive

Istedenfor å lære av innspillene mine så ble det isteden til en faglig krig hvor arbeidsplassen kjempet for å beholde det tradisjonelle.

De var slett ikke klare for å ta imot et nytt perspektiv. De var kun vant med å gjøre store komplekse vansker om til tankeproblemer. Tankeproblemer er enklere å behandle.

Eller i så fall så var det det psykiatrien trodde. At alvorlige biologiske problemer løses best med å tenke positivt. Det har gitt skuffende resultater.

Psykologutdannelsen kan kortes ned til et årsstudium

Hva er vitsen med å gå fem år på universitetet hvis alt skal begrenses til tankeproblemer? Hvis den eneste løsningen på problemer er å tenke positivt så kan mye av pensum skrelles vekk.

Vi får jo uansett ikke bruk for det, når arbeidsplassene ikke tar imot. Så fem år på skolebenken, for så å miste autorisasjonen for å praktisere det som jeg har lært.

Det var akkurat det som skjedde. Jeg behandlet skolevegringen som et hormonelt problem, ikke et tankeproblem. Helsetilsynet inndro derfor autorisasjonen.

Motivere til mer hormonell uro

Når angstlidelsen er så stor at det blir skolevegring så nytter det ikke med noe kognitivt viss vass. Man må gripe problemet fatt der det sitter, nemlig i det indremedisinske.

Å motivere til skolegang når redselen er så stor blir som å motivere til å balansere på et stup. Risikoen for å falle i døden er stor. Redselen øker uansett hvor positivt du tenker.

At eksponeringsterapien gjorde vondt verre var det bare jeg som forstod. Jeg kan derfor ikke lengre praktisere som autorisert psykolog. Det offentlige godkjenner meg ikke.