SKOLEVEGRING: NY TERAPI BLOKKERT PÅ SYSTEMNIVÅ

SKOLEVEGRING: NY TERAPI BLOKKERT PÅ SYSTEMNIVÅ

Når helsetilsynet knebler nytenkere er det ikke en bare en etat som svikter. Det er staten. Da er det ikke lenger en profesjonskamp om rett eller galt perspektiv.

Dette er en politisk skandale uten like.

For i Norge har vi per dags dato et system hvor:

• Kognitiv terapi ser ut til å være det eneste tillate, også når det ikke hjelper. Sånn var det på mine arbeidsplasser.
• De som løfter pasientenes stemmer blir kneblet. Jeg ble i hvert fall det
• De som sitter på makten later som om alt fungerer.

Det vi står overfor kan ikke begrenses til helsetilsynets og psykiatriens problemer.

Det er norsk politikk som svikter. Helsetilsynet får nemlig operere fritt, uten demokratisk kontroll.

Handlingslammede politikere lar tilsynet:

• Bryte forvaltningsplikten
• Slippe å svare på spørsmål
• Skjule seg bak generelle termer
• Hindre innsyn og dokumentering

Resultatet er et helsetilsyn som kan:

• Frata folk autorisasjonen uten full etterforskning
• Overstyre helsepersonell
• Overkjøre fagfolk
• La følelser overstyre fornuft
• Ta parti
• Unngå objektiv vurdering

Dette er ikke et «helsetilsyn». Dette er en uavhengig maktblokk, som ingen politikere våger å røre.

For politikerne liker helsetilsynet slik det er, da slipper de å ta ansvar for feilene.

Hvordan kan dette skje i Norge?

Fordi et helsetilsyn uten innsyn og kritikk gjør en ting veldig effektivt:

• Det skyver alle feil over på helsepersonellet
• Systemfeil forblir uoppdaget eller ustraffet
• Hindrer politisk ansvar
• Beskytter maktovergrep

Det er langt mer behagelig å kalle nytenkere for vanskelige enn å ta ansvar for en profesjon i fritt fall.

For profesjonen faller sammen når den ikke får lov til å oppdatere seg, når nye vitenskapelige funn blir blokkert.

Mens saksbehandlerne i helsetilsynet gjemmer seg bak taushetsplikt, får de som kommer med nye innspill munnkurv. Jeg har i hvert fall fått det.

I tillegg til å svikte pasientene gjør staten dette:

• Knebler de som dokumenterer feil
• Truer de som kommer med nye innspill
• Leter etter småfeil i journaler
• Ignorerer behandlingsresultater
• Stempler nytenkere som vanskelige medarbeidere
• Stempler nytenkere som konfliktskapere

Dette er moralsk forkastelig, men svært behagelig for staten

• For politikerne elsker stillhet
• At ting får foregå i det skjulte
• Da blir det ingen medieoppslag
• Det blir ingen pressekonferanser
• Politikerne slipper å stå til ansvar

De kan isteden lene seg godt tilbake i kontorstolen.

Og der ligger de godt.

Der kan de lukke øynene for virkeligheten, som er altfor stor og kompleks for dem.

Å ligge i kontorstolen er så komfortabelt at de gjør alt for å forsvare sin posisjon.

Derfor blir de som lager lyd kneblet og truet til taushet.

Dersom de likevel snakker fritt risikerer de følgende:

• Å miste autorisasjonen
• Å miste all fremtidig inntekt
• Å miste omdømme og renome
• Å miste troen på sitt yrke, sitt fag og sine rettigheter

Når det går så langt snakker vi ikke lenger om etatsvikt.

Vi snakker om systemvold, utøvd av staten.

Det er politisk svik.

Og det er et direkte angrep på:

• Demokrati
• Pasientrettigheter
• Menneskerettigheter
• Ytringsfrihet
• Nytenkning

Dette er ikke en overdrivelse, dette er slik det er.

Norske politikere har skapt et system som ikke er til å stole på, og som de færreste våger å snakke om.

Når staten knebler de som prøver å hjelpe pasientene er det staten som står i feil skyttergrav.

Dette skjer nå, og har sikkert skjedd lenge, uten at noen har visst om det.

• I kommuner
• I rettssaler
• I hjelpeapparatet

Norsk politikk har gjort det farligere å komme med nye innspill enn å ignorere feil ved etablerte metoder.

Det er ikke lenger spørsmål om helsevern

Det er et spørsmål om hvem Norge egentlig vil være

Et land som beskytter pasientene og helsearbeiderne?

Eller et land som beskytter makten sin?

Et land som tåler nye innspill?

Eller et land som knebler alt som utfordrer det etablerte?

Et land som lytter til pasientene og deres behov?

Eller et land som prioriterer sitt eget behov?

For helsetilsynet var det mest behagelig å overse.

Fordi «tilsynet» ikke forstod pasientenes behov. Ikke i min sak.

Fordi tilsynet ikke forstod min angstterapi. Min terapi mot skolevegring.

Det beste tilsynet kunne gjøre, var å inndra autorisasjonen.

En ting er i hvert fall helt sikkert:

• Et land som knebler nye innspill kan ikke drive forsvarlig helsevern.
• Et land som vraker det nye og ukjente har mistet sitt kompass
• Et land uten forsvarlig orientering setter innbyggerne i fare