Skolevegring: frykt for fornyelse

Under pandemien skjedde det noe historisk. Psykiatrien ble tvunget til å akseptere at hjemmekontor og online-skole var nyttig for de dårligste angstpasientene.

Pandemien tvang psykiatrien til å akseptere andre metoder for panikkangst enn eksponering og tanketerapi.

Så basert på funnene fra pandemien kan vi si at psykiatrien i årevis har feilbehandlet de aller dårligste. Den eneste lovlige terapien gjorde de sykeste enda sykere.

Systemsvikt:

I årevis har psykiatrien brutt menneskerettighetene, med å ikke tilby pasientene nødvendig/ tilstrekkelig hjelp.

Gjennom hele min karriere som psykolog i det offentlige prøve jeg å forklare. Men psykiatrien tok ikke imot, kollegene mine tok ikke imot.

Som straff for ytringene inndro helsetilsynet autorisasjonen. Dessuten satte terapien min pasientene i livsfare, deres risiko kom i fare av de rare rådene mine.

Hvordan kunne dette skje:

Så kom pandemien, som viste at helsetilsynet tok feil. Men helsetilsynet beklager ikke. Hvordan ville dette ha gått uten pandemien?

Ville psykiatrien ha endret på det etablerte? Eller i det minste stilt spørsmål med hvorfor eksponering og kognitiv terapi ikke virket på alle?

For dette handler ikke bare om mine pasienter, dette handler om psykiatrien generelt.

Sklir forbi i stillhet

Den har i alle år systematisk oversett alle varselsflagg som indikerte at eksponeringsterapi var feil. Enhver kritiske stemme ble ignorert.

Feilbehandlingen i psykiatrien ble ingen stor nasjonal skandale. Ingen politikere har måttet gå. Ingen som har laget «systemet» har måttet stå til ansvar.

Faget måtte ikke fornye seg. Det fikk fortsette som før, hvor fem år på universitetet ikke gir studentene grunnleggende forståelse for panikkangst.

De eneste som blir stilt til veggs er nytenkerne. Det er mye enklere å kaste oss ut enn det er å forandre psykologstudiet. I håp om at det slipper å fornye seg.