Skolevegring: Å nekte å lære nytt

SKOLEVEGRING: Å NEKTE Å LÆRE NYTT

To år før pandemiens utbrudd jobbet jeg som kommunepsykolog for barn og unge i en liten øykommune på vestlandet.

Jeg foreslo online-skole for angstbarna, de hadde best av hjemmekontor, sa jeg. Kollegene mine gikk fullstendig i bakken over forslaget, de ble rasende.

For å forsvare seg mot det nye perspektivet igangsatte en svertekampanje mot meg for å true meg til taushet.

Projisering

For å skjule at de hadde innlæringsvansker gjorde de meg til en vanskelig person istedenfor.

Emosjonelt så var det lettere for dem å gjøre meg til problemet slik at de kunne flytte fokus vekk fra seg selv.

Svertekampanjen mot meg og den overdrevne reaksjonen var egentlig et forsvar mot å lære noe nytt, de gadd ikke.

For pasientenes beste

For pasientene sin del så kunne i hvert fall kollegene ha prøvd å forstå poenget mitt. Det er ikke vanskelig, og med en helseutdannelse burde det ha gått relativt lett.

Men det gjorde det altså ikke. Det var omtrent umulig å få gjennomslag for noe nytt, gjett om jeg har prøvd mange ganger.

Svertekampanjen mot meg og den overdrevne reaksjonen var egentlig et forsvar mot å lære noe nytt, de gadd ikke.

Pasientene forstod

Med å eksternalisere problemet over på meg så slapp kollegene å jobbe med seg selv. Det er synd, når de helt tydelig var i behov av terapi, angstterapi mot nye perspektiver.

Pasientene derimot tok imot poenget mitt så lett som bare det. De hadde nyansene som kollegene manglet.

Uten pasientene hadde jeg blitt helt ødelagt som psykolog. Pasientene er de eneste som har forstått, med unntak av et par kolleger.

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du kjenner deg igjen i noe av dette, enten som behandler, pårørende eller pasient. Sammen er vi sterke!