Samværssabotasje i psykiatrien

Samværssabotasje forekommer ikke bare i barnevernet, det skjer også i psykiatrien. Det skjedde i hvertfall med meg.

Som kommunepsykolog lyktes min arbeidsgiver i å spre kollektiv tvil om min kompetanse. Det ble derfor færre og færre pasienter.

I spesialisthelsetjenesten mistet jeg alle pasientene i en engang. Arbeidsgivers redsel for terapien jeg gav var nok til et akuttvedtak.

Å BRYTE KONTAKT SOM FORMÅL

Jeg satt igjen som et spørsmålstegn! Den rare terapien min (nedregulering av nervesystemet istedenfor å gire det enda mer opp med jobb og aktivitet) gav jo gode resultater.

De fleste av pasientene og pårørende var fornøyde med meg. Så hvorfor et så drastisk inngrep fra arbeidsgiver?

Jeg begynte å lure på om det var fordi arbeidsgiver ikke ønsket de gode resultatene, ikke ønsket at pasientene skulle bli fornøyde.

VINN VINN

Hvis intensjonen var å ødelegge kontakten mellom terapeut og pasient så må vi jo si at inngrepet var vellykket.

Pasientene mistet en nytenkende og uortodoks psykolog. Psykologen (jeg) mistet pasientene før behandlingen var ferdig, psykolog fikk ikke fullført sitt arbeid.

Kanskje arbeidsgiver valgte et så drastisk inngrep fordi resultatene av terapien min kom raskt. Terapien ble brutt før vi komså langt at pasientene skulle tilbake til jobb eller skole.

KONTAKTBRUDD SOM ENESTE INTENSJON

Slik fikk arbeidsgiver hindret at det ble en kobling mellom hjemmekontor/online skole og gode resultater. Jeg skulle ikke få være hjernen bak koblingen.

Det blir vel det samme i barnevernssaker. Samvær mellom foreldre og barn må ikke bli sett på som positivt, dersom målet utelukkende er å skille dem ad.

Så hvilken glede kommer ut av samværssabotasjen for andre enn den som saboterer? Hvilken kontakt har han eller hun selv opplevd å miste i livet?

Hva tror du som leser? Kan samværssaboteringen være en rekonstruksjon av gamle traumer for saksbehandler eller arbeidsgiver?