Psykolog fikk ikke jobbet selvmordsforebyggende

Psykolog fikk ikke jobbet selvmordsforebyggende

Å presse kroppen over toleransegrensen kan bli en mulig katastrofe, i mine øyne. Katastrofen heter selvmord, i verste fall.

Men det rigide systemet som offentlige psykologer er pliktig til å følge tar ikke hensyn til kroppens toleransegrense.

Det ser ikke en gang ut til å hvite hva det er. Det hodeløse trollet av et system er basert på at aktivitet er hensiktsmessig, uavhengig av pasientenes tilstand.

Destruktiv adferd

Og nåde den som våger å protestere. Som våger å følge kroppen fremfor systemet. Den som er så slem å svikte systemet må ta konsekvensene.

Og det har jeg gjort, jeg mistet psykologautorisasjonen min. Systemet har makt til å straffe min destruktive adferd, mine desperate forsøk på å forhindre selvmord.

Bak maktovergrepet sitter det et system som gråter. Et system som ikke tåler motsigelser, et system som lett føler seg krenket og tråkket på.

Kritikkverdig selvmordsforebygging

For det var ikke så nøye om den psykologfaglige behandlingen min var selvmordsforebyggende eller ikke.

Det kritikkverdige ligger i måten den ble gjort på. At jeg fulgte pasientens toleransegrense fremfor systemet og arbeidsplassens foretrukne behandling.

Det blir som å kritisere brannmannskapet for metoden de har brukt, etter at det har klart å slukke brannen. Helt sykt, ikke sant?

En psyke av stål

Uansett hvor mye kritikk jeg fikk så lot jeg meg ikke manipulere. Arbeidsplassen klarte aldri å tvinge meg til taushet.

Siden jeg ikke endret meg for å tilfredsstille kommunen så vokste ubehaget med å ha meg som medarbeider.

Ledelsen og kollegene klarte ikke å være rundt noen som ikke var underdanige. Jeg ble en for stor utfordring for dem.