PSYKIATRIENS ØREDØVENDE STILLHET

Psykiatriens øredøvende stillhet rundt nye funn

Gjett om jeg har prøvd å få saken min ut i media. Men ikke en eneste avis eller kanal våger å skrive om den, tydeligvis. Også psykologforeningen svikter.

Det er vondt å skrive om virkeligheten. Det er vondt å skrive om det som bryter med illusjonen, det som bryter med det innarbeidete.

Illusjonen var at eksponering og kognitiv terapi fungerte best for pasienter med panikkangst. Pandemien bekreftet det motsatte.

Foreningens øredøvende stillhet

Så hva skjedde etter de overraskende resultatene? Ble faget endret, ble en ny terapiform med fokus på ro og hvile etablert?

Ikke så jeg vet. Det er øredøvende stille fra psykologforeningen. For de nye resultatene beviser jo at den gamle metoden ikke virket på de dårligste pasientene.

Men faget fortsetter på samme måte som før. Fortidens terapi blir fremdeles gitt. Helsetilsynet tillater ikke noe annet. Bare se på min sak hvis du lurer.

Angrep eller fremskritt

Psykiatriens taushet er mer enn et svik mot pasientene. Det er et akademisk problem. Når ingen våger å ta imot nye perspektiv blir det ingen offentlig debatt.

Det blir ingen store endringer. Det bare fortsetter slik det alltid har gjort, med stadig opprettelse av nye universiteter og psykologstudier.

Pandemien førte ikke til noen systemendring.Vi nytenkere blir taushetsbelagt og risikerer å miste autorisasjonen. Ytringsfriheten er sterkt innskrenket.

Hvordan er det mulig i et så velstående og demokratisk samfunn?

Som en selverklært humanitær stormakt blir det for tøft å se kritisk på realiteten. Den samsvarer nemlig ikke med det man skulle forvente av et etisk fyrtårn som Norge.

For det handler om å gi pasientene terapi som er tilpasset tiden vi lever i. Men systemet har ingen planer om å endre seg.

Og pasientene krever ikke erstatning for årevis med feilbehandling. I hvert fall har jeg ikke sett noen eksempler på det.

Stillheten gjør at «systemet» får fortsette sin vante gang

Stilheten bekrefter at systemet driter langt i pasientene, deres behov teller ikke med. Så, pasientene blir stående alene.

Jeg skriver dette fordi stillheten må brytes. Noen psykologer må våge å stå frem. Resultatene fra pandemien gjør at faget ikke lenger kan skjule seg bak uvitenhet.

Vi kan ikke gjøre noe med fortiden. Men vi kan ikke fortrenge gufsene fra en avleggs terapi tilpasset en annen tid. Den praktiseres fortsatt.