Psykiatrien: et inferno

Psykiatrien: Et inferno av følelser

En helsestasjon og poliklinikk skal hjelpe mennesker med følelsesmessige utfordringer. Men hva hvis de emosjonelle utfordringene er mye større blant personell enn pasient?

Kollegene mine, både som kommunepsykolog og på BUP/DPS:

• Ble livredde av nye innspill
• Mistet kontrollen når jeg foreslo hjemmekontor og onlineskole for angstpasientene
• Klarte ikke å regulere de intense følelsene som oppstod av anbefalingene mine
• Prøvde å begrense følelsene med å bli sint på meg

Velkommen til det offentlige helsevesenet, men dette er altså sånn som det er. Ingen av kollegene mine på helsestasjonen var psykologer så kanskje vi kan unnskylde dem litt for å ikke forstå poenget mitt.

Høyest tittel men mest crazy

Men på DPS! Flere av kollegene var psykiatere. Psykiater er den høyeste tittelen du kan få innen legeyrket.

De burde med andre ord være de fremste til å klare å takle vanskelige følelser, de burde ha de beste verktøyene.

Men neida, «verktøyet» var å bli rasende på meg. Og da mener jeg virkelig rasende! Raseriet ble så overveldende at de mistet kontakten med virkeligheten.

Pre-psykotiske psykiatere

Det pre-psykotiske stadiet startet med å fabrikkere ting mot meg, det vil si dikte opp ting som jeg angivelig skal ha sagt og gjort, men som egentlig reflekterer dem selv.

Under de voldsomme følelsene ligger det masse innestengt sinne tenker jeg, som kollegene mine ikke hadde fått bearbeidet profesjonelt.

• Å fabrikkere ting eller retter sagt slenge dritt om kollegaen din er:
• Å utagere med verbal vold. Gjett om jeg har vært på mange personalmøter ja.
• Å flytte konflikten vekk fra deg selv (over på meg, på personalmøtene!)
• Å kamuflere det som du ikke klarer å forholde deg til innvendig

Den som utagerer lider

Jeg angrer på at jeg omtalte eller svarte på innkallinger med «personalmøte». Jeg kunne jo ha isteden ha skrevet at «jeg bekrefter innkalling til lederutagering».

Det er bare et nytt ord for personalmøter men det var jo nettopp leders utagering det var. Leder har selv sittet på min plass en gang, antar jeg, og fått masse kjeft.

Mest sannsynlig i oppveksten, regner jeg med. Så det finnes ingen bedre «terapi» enn å stå på andre siden av bordet og kjefte på den ansatte.

Da blir leder som egne foreldre, som kjeftet og kjeftet og nektet å høre hva hun hadde å si. For leder nektet å høre hva jeg hadde å si.