Psykiatri: Systemet må endre seg, ikke pasientene
Psykiatri: Systemet må endre seg, ikke pasientene
Terapi er basert på at det er PASIENTENE som må endre seg. Men hva om det er SYSTEMET som trenger en endring?
Er det ikke uetisk å kreve at hardt prøvede pasienter skal endre seg når systemet ikke klarer det?
Pasienten er gjerne i en SÅ vanskelig situasjon at noe særlig med endring vil være umulig.
Systemet blir fritatt
Mens alt ansvaret blir plassert hos pasientene så blir det hodeløse systemet fritatt. Det er der den store feilen i psykiatrien ligger.
Verken mer penger eller flere psykologer hjelper, når man skal praktisere i et rigid og utdatert system.
Psykiatrien har levert skuffende resultater over en årrekke. Det er fordi rammene som det praktiseres i (i det offentlige) er så lite fleksible.
På stedet hvil
Systemet nekter å akseptere at alle er forskjellige. Det som hjelper for EN pasient hjelper ikke nødvendigvis for en annen.
For at psykiatrien skal levere bedre resultater så må også systemet være villig til å endre seg. Det bør ikke utelukkende falle på pasientene.
Som offentlig ansatt ble jeg møtt av en hel arbeidsplass som nektet endringer, som nektet å ta imot nye innspill.
Systemet beskytter
Fordi hårsåre ansatte som ikke tåler endringer kan nemlig lene seg på systemet. Det er lagt opp til at alle er i samme båt, og derav trenger den samme behandlingen.
Systemet beskytter fordi sterke krefter jobber sammen for å hindre faglig utvikling og endring.
De som prøver å fremme endringer blir alltid den tapende part, da det ikke foreligger offentlige rammer for endringer.
Pasientene er ofrene
JEG ble den tapende part, fordi jeg foreslo noe som utfordret det etablerte på arbeidsplassen. Det bidrog til at helsetilsynet inndro psykologautorisasjonen.
Pasientene blir også den tapende part fordi de er prisgitt helsearbeidere som ikke har lov til å tenke selvstendig.
Hva tenker du som leser, skal det norske folket akseptere dette? Skal vi akseptere et helsevesen hvor alle former for fleksibilitet blir motarbeidet?