NÅR MÅLET ER Å NEKTE PASIENTENE TILGJENGELIG BEHANDLING
Å nekte pasientene tilgjengelig behandling er å:
- Nekte eller utsette nødvendig helsehjelp
- Frata pasientene lovfestede rettigheter
- Gi uriktige opplysninger om hvilke behandlingsformer som finnes i helseforetaket
- Overkjøre pasientenes behov og medvirkning
Dette burde ha vært like forbudt som andre straffbare handlinger. Hadde det offentlige bedt daglige ledere om å slå pasientene så er det lite trolig at noen ville ha gjort det.
Hvorfor er det da greit å bryte pasientenes menneskerettigheter?
Lovbrudd er lovbrudd
Lovbrudd i det offentliges navn er fortsatt lovbrudd. For Norge har forpliktelser overfor den europeiske menneskerettighetsdomstol.
Pasientene har rett på all type tilgjengelig behandling, selv om ledere og ansatte ved helseforetakene ikke liker den.
Jeg gjorde ikke noe galt! Jeg drev nervedynamisk terapi, kall det gjerne alternativt. Men det funket på angst og traumer, det er det som er viktig.
Å fjerne det beste
Hvordan våget arbeidsgiver å frata pasientene noe så dyrebart, noe så eksklusivt som en helt ny terapiform?
Ansatte i både helseforetakene og i helsetilsynet bør gies rettslige konsekvenser og strafferettslig ansvar for å hindre nye innspill i å slippe til.
Ellers er det jo ikke vits i med verken psykologutdannelse eller helseforetak, når terskelen for å blokkere nye innspill og metoder skal være så lav.
Å skape kollektiv tvil til alt nytt
Daglig leder i barnevernet på helsestasjonen hvor jeg jobbet er like ansvarlig som øvrig helsepersonell i kommunen og tilhørende spesialisthelsetjeneste.
Hun var sterkt tvilende til perspektivet mitt, uten å ha noen formell psykologfaglig kompetanse. Men hun var fra den aktuelle kommunen, det var det som gjorde utslaget.
Jeg var et nytt og eksotisk innslag. Jeg kom så langt som fra nabokommunen, hvilket gjorde meg til en fremmed fugl. Jeg ble derfor møtt med mistillit og skepsis.
Å spre kollektiv tvil om både meg som person og min faglighet burde gå under straffeloven § 266 «hensynsløs atferd».