Kommunepsykolog alene som medføler

KOMMUNE ØNSKET BARNA DET VERSTE

Som nyansatt kommunepsykolog synes jeg veldig synd på barna som var for syke til å fysisk møte på skolen. Dette var i 2017.

De måtte likevel møte på skolen da kommunen og dens ansatte trodde at det var det beste for barna, at det var den beste angstbehandlingen.

Jeg følte meg helt alene om å skjønne at dette var feil. Eller kanskje flere kolleger forstod men ikke vågde å si noe, i frykt for konsekvensene?

Å stå alene som medføler

For barnas beste kjempet jeg hardt for at de dårligste angstpasientene skulle få hjemmekontor og onlineskole, dersom de ønsket det.

Eksponeringsterapien, eller fysisk oppmøte på skole eller jobb gjorde dem bare enda sykere, det var jo helt opplagt.

Jeg kunne ikke forstå hvorfor kommunen ønsket barna så vondt. Er det kjekt å se hvordan de lider, hver dag. Men kollegene mine så det ikke, med få unntak.

Barna var utmattet, ikke umotiverte

Hvor fysisk sliten kroppen blir av angst er generelt lite forstått. Det kommer til et punkt hvor kroppen ikke klarer mer.

Da går den i freeze. Typiske freeze-reaksjoner er å sitte bakerst i klasserommet med hetten på hodet, være passiv i timene og så videre.

Du kan selvsagt ha en dårlig dag og «koble ut» men hvis det blir vedvarende så har du et problem, ikke sant?

Opplagt at terapien ikke kan fungere

Men istedenfor å innse at eksponeringsterapien ikke hjalp så fortsatte kommunen å pushe på videre.

Når freeze-tilstanden har blitt kronisk så kommer du ikke videre, da nytter det ikke med mer tiltak og aktivitet.

Fundamentet for at terapien skulle fungere var ikke der. Jeg følte meg helt alene i å se dette. Ifølge helsetilsynet har jeg grov mangel på faglig innsikt, særlig innen angst!

Hva tenker du som leser. Burde jeg ha gitt etter for kommunens krav om lojalitet til feil angstbehandling?