Kommune jublet: endelig kvitt psykologen

Kommune jublet: endelig kvitt psykologen

På min første arbeidsdag i kommunen var jeg uvitende om at den kun hadde ETT mål: å få meg raskest mulig ut igjen.

Men fordi den var pliktig til å ha psykolog måtte de ansatte likevel ta imot meg, enten de ville eller ikke.

Det er jo nesten imponerende hvor falske de klarte å være, kollegene mine på helsestasjonen.

Stive smil og skeptiske blikk

Det må ha vært veldig anstrengende for dem. Å vite at jeg skulle være blant dem, når jeg ikke VAR en av dem.

De kjente meg jo ikke, så det var nok ikke meg personlig. Men jeg var ny i kommunen og ikke en del av det lukkede miljøet.

I tillegg til å være ny i kommunen er jeg fritt-talende og nytenkende. Og jeg er verdensvant, med interesse for det internasjonale.

Venn eller fiende

Jeg burde ha skjønt at det var duket for konflikter, men det gjorde jeg altså ikke. Jeg er ikke vant med slike små-miljøer.

Jeg kjente ikke kommunens kultur. Jeg var ukjent med dens svart/hvite verdensbilde. Du var enten MED den eller MOT den.

Jeg var tydeligvis imot den, da jeg kom med psykologfaglige vurderinger som kommunen ikke forstod.

Inkluderende arbeidsliv og inkluderende samfunn

Men hvorfor ble den så sint? Hvorfor kom det ark på ark med fabrikkerte klager og beskyldninger?

De faglige vurderingene mine var ment som bidrag, ikke angrep. Men kollegene forstod ikke det, og anså meg som svært frekk.

Kommunen hadde ingen andre muligheter enn å si meg opp. Å leve i fred med en meningsmotstander ble for tøft, det var ikke rom for det.

Hva  tenker du som leser, er dette et inkluderende arbeidsliv? Kommunene får holde på som de vil, staten griper ikke inn.