Psykisk helsevern, ekspertisen kastes ut

Kommunalt psykisk helsevern: Når ekspertisen kastet ut

Statsforvalteren burde ha åpnet tilsyn mot kommunen hvor jeg jobbet som barnepsykolog. Jeg var den eneste barnepsykologen i kommunen.

Kommunen nektet å ta imot min ekspertise. Den gjorde alt for å true meg til taushet, for å hindre at min tolkning av skolevegring skulle nå ut til pasientene.

Det er dermed ikke et spørsmål om kommunen brøt loven, det er konstatert. For pasientene har lovfestet rett på tilgjengelig hjelp og informasjon.

Jeg gikk for fort frem

Pasientene fikk med andre ord ikke den ivaretakelsen som kommunen var pliktig til å gi dem, etter helse og omsorgstjenesteloven § 3-1 og 4-1.

Kommunen hadde etter loven plikt til å tilby et lavterskeltilbud for «rask psykisk helsehjelp», som det heter så fint.

Jeg var for rask, det var det som var problemet. Kollegaene mine var ikke klare til å ta imot det kontroversielle budskapet mitt.

Ødelegger lavterskeltilbudet

Statsforvalter åpnet ikke tilsyn med kommunen. Dens mottagelse av faglig ekspertise (meg) får ingen konsekvenser.

Ny terapi og nye innspill må innlemmes sakte, for å ikke tråkke noen på tærne. Samtidig skriver avisene om mangel på psykologer i distriktene.

Hva som faktisk foregår i distriktene er det ingen store aviser som vil skrive om. Så ukulturen får fortsette uforstyrret, og alt som er nytt og ukjent sendes bort.

Følelser overstyrer rettigheter

Vi er enige om at kommunen var sterkt imot mine faglige innspill, og det har den lov til å være. Men den har ikke lov til å nekte meg i å formidle den.

Så i min sak var det ikke slik at kommunen manglet ekspertise, den klarte bare ikke å bruke den på en fornuftig måte.

Statlige midler for å ansette kommunepsykologer har i mitt tilfelle vært helt bortkastet. Det samme har psykologutdanningen (den koster staten mye penger).

De som skal drive lavterskeltilbud klarte jo ikke å ta imot den.