Jeg mistet autorisasjonen helt urettsmessig
Jeg mistet autorisasjonen helt urettmessig
Problemet startet i det øyeblikket jeg anbefalte redusert tid i barnehagen, for en pasient. Barnehagen og foreldre forstod, mens arbeidsgiver og kolleger ble rasende.
Det var starten på en snart ti års lang kamp for perspektivet mitt. Det ble ikke forstått.
Kritikken jeg får fra helsetilsynet og fikk fra tidligere arbeidsgivere sier kanskje mer om deres egne begrensninger enn om mine kliniske vurderinger.
Deres mangler ble mine feil
For dem ble jeg automatisk konfliktskapende og illojal, ikke en ny medarbeider med et nytt faglig perspektiv.
De evnet ikke å forstå at jeg tilførte et nytt verktøy i angstbehandling og skolevegring. Det som skulle være et nytt verktøy ble isteden en trussel som de måtte forsvare seg mot.
De måtte forsvare seg mot nederlagsfølelsen av å ikke forstå, og nervøsiteten for det uforutsigbare. For vi visste jo ikke hvordan det ville gå. Dette var i 2017.
Karakterdrap som selvbeskyttelse
De voldsomme følelsene som det nye perspektivet skapte, ble for mye for arbeidsgiver. Og for kommunelegen. Og for PPT og barnevernet. Jeg måtte bort. Raskest mulig.
Det eneste de kunne gjøre for å forsvare seg var å skape en kollektiv tvil om min kompetanse samt fremstille meg som en helt forferdelig person.
Men hvis man leser mellom linjene så avslører kritikken fra arbeidsplassen og senere helsetilsynet, misunnelse og frustrasjon.
Å være forhåndsdømt
For jeg var sterk nok til å gå imot strømmen, imot det etablerte. Det skapte et voldsomt sinne. Det som var ment å være en faglig meningsutveksling, ble i stedet en karaktervurdering.
Og vurderingen var ikke nådig. Jeg var egenrådig, konfliktskapende og lite korrigerbar. Helsetilsynet er veldig farget av arbeidsgivers fremstilling og nekter å forholde seg til vitner som sier noe annet.
Helsetilsynet lar hvert eneste lille argument telle imot meg. Det finnes ikke et eneste positivt formildende innslag. Jeg er og blir en særdeles vanskelig person.
For det såkalte tilsynet er det lettere å avskilte meg som psykolog enn å forholde seg til det jeg faktisk forsøkte å bidra med.
Dette reiser et større spørsmål: Hvor åpne er våre institusjoner egentlig for nye perspektiver?
