Helseskadelig offentlig helsevesen

Det har vært en rekke avisartikler og innslag om pasienter som blir dårligere av å delta på aktiviteter. Men de er tvunget, da aktivitet har blitt på som helt nødvendig for fremgang.

Pasientene føler seg derfor misforstått i helsevesenet, når behandlere ikke fanger opp at tvunget aktivitet gjør dem sykere.

Vi som faktisk fanger det opp, kommer ikke til i media. Vi som har mistet jobber og autorisasjon for å stå på pasientenes side blir kastet ut.

Sannheten slipper ikke til

Bildet som kommer ut blir derfor veldig skjevt, helsevesenet er ikke så svart/hvitt som man skulle tro. Men stemmene til oss som forstår blir ikke inkludert, vi er ikke ønsket.

Vi som klarer å leve oss inn i pasientenes situasjon er i fåtall og blir truet til taushet. Som psykolog kjempet jeg hardt for at de dårligste pasientene skulle slippe aktivitetspresset.

Hvorfor er media så redd for å skrive om vår side av saken? Hvorfor må det legges lokk på?

Frykten for forskjeller

Det er nok fordi at sannheten svir for mange. At ro og hvile kan være vel så helbredende som aktivitet. Det som virker for en pasient fungerer ikke nødvendigvis for en annen.

Men denne fleksibiliteten er det ikke rom for, i hvert fall ikke på offentlige arbeidsplasser. Eller i alle fall ikke der som jeg har praktisert.

Fokuset har vært på å finne et felles svar, en felles løsning som alle kan enes om. Den må være enerådende, hevet over alle individuelle forskjeller og forutsetninger.

Oppmerksomheten flyttes vekk fra pasientene

Så istedenfor å fokusere på pasientene, så brukes arbeidsplassens energi på å bekjempe nytenkerne, de som våger å tenke utenfor boksen.

Nytenkere skaper kaos og turbulens med å utfordre det etablerte. Det er det ikke rom for, i det såkalt inkluderende arbeidslivet.

Først når nytenkeren blir kastet ut så gjenoppstår idyllen på arbeidsplassen. Roen senker seg med at alle tenker likt, at alle holder seg innenfor det aksepterte.

Frarøvet tilgjengelig helsehjelp

Slik blir pasientene frarøvet nye innfallsvinkler og nye måter å løse problemer på. Det ser ut til å være idealet i norsk offentlig helsevesen. Alle hjerter gleder seg når det kun er en løsning på et komplekst problem. Vi som ikke gleder oss blir tvunget ut i det private.