Helse(u)vesen: Pasientenes trygghet ikke ivaretatt

I det somatiske helsevesenet er du sikker på at du kommer til en ekspert, til en spesialist på sitt fagfelt.

Hjertekirurgi utføres nødvendigvis av en hjertekirurg. Kun en tannlege kan bore i tennene dine.

Andre faggrupper kan ikke uttale seg om hvordan spesialisten skal utføre sitt arbeid.

Tilfeldigheter avgjør

Tenk hvis du skulle opereres, og du visste av ufaglærte hadde rett til å bestemme hvordan kirurgen skulle gjøre jobben.

De ufaglærte bestemmer ut fra egne interesser og komfortsone, ikke fagekspertise som kirurg. Den har de jo ikke. Ville ikke det ha vært skremmende?

Vel, slik er det i psykiatrien. Der er du ikke garantert å komme til noen som er ekspert på sitt felt, Der er det mye mer lagt opp til tilfeldighetene.

En form for diktatur

Tverrfaglig samarbeid ser ut til å skulle bety at alle på samme arbeidsplass må si det samme, avhengig av den aktuelle arbeidsplassens «tradisjon».

Det er for det meste kognitiv terapi og eksponeringsterapi, i hvert fall hvis du kommer med panikkangst og/eller skolevegring til en helsestasjon.

Slik var det på helsestasjonen som jeg jobbet, som kommunepsykolog. Mine faglige innspill var slett ikke velkomne.

Å kaste ut ekspertisen

Det nytter ikke å prøve å «styrke samarbeidet» når motviljen mot nye metoder er så stor. Det er ikke måte på hvor bra det skal bli, på papiret.

I realiteten så skjer det ikke. Det er ikke mye til forbedringer. Da må enten ledelsen byttes fullstendig ut, eller man må skille ulike faggrupper fra hverandre.

Den såkalte tverrfagligheten skaper et vanvittig rot istedenfor, særlig hvis det er så mye uenigheter innad. Det går ut over pasienten.

Min ekspertise gjorde at jeg ble kastet ut fra arbeidsplassen. Jeg stod veldig alene i min tolkning av angst og skolevegring. Pasientene mistet således behandlingstilbudet.