Gleden over å fjerne pasientene

Arbeidsgiver sa det jo aldri direkte. Men det var ikke vanskelig å forstå hva som lå bak, et ønske om å hindre meg i å ha kontakt med pasientene.

For pasientene var de eneste som tok imot budskapet mitt profesjonelt, med noen unntak selvsagt. Også noen få kolleger forstod.

Pasienter som var fornøyde med terapien min var i flertall. For arbeidsgiver ble det for mye. Det samsvarte ikke med arbeidsgivers nådeløse kritikk, både av meg som person og av perspektivet mitt.

Gjort på en utspekulert måte

Det var selvsagt ikke sånn at arbeidsgiver kom inn på kontoret mitt og sa hei og god morgen, i dag har jeg besluttet at du ikke skal ha pasienter.

Neida, det foregikk på en mye mer subtil måte. Det gjaldt å skape en kollektiv tvil om meg og min kompetanse, både i kommunen og på arbeidsplassen.

Det var som om arbeidsgiver seiret for hver pasient som sluttet eller foreldre som valgte å ikke la barna begynne hos meg.

Arbeidsgiver ble stadig mer frustrert

På DPS var det vanskeligere for arbeidsgiver å påvirke det kollektive bildet av meg. I tillegg hadde jeg faste pasienter som kom to ganger i uken over lengre tid, så de var tydeligvis veldig fornøyde.

Det frustrerte arbeidsgiver noe voldsomt. For pasientene var de eneste som hørte på meg, så det var viktig å bryte relasjonen oss imellom.

Terapien skulle ligge i andres hender, ikke i mine, tenkte arbeidsgiver. For terapien min var ny og kontroversiell, og svært uvelkommen i det offentlige.

Gleden over å bestemme

Jeg vet selvsagt ikke hundre prosent, men jeg kan bare anta at den største gleden over å bryte relasjonen var maktfølelsen.

Det handler om makt til å bestemme over hvem som skal ha kontakt, og makt til å bryte den. Dette har gått igjen på tvers av arbeidsplasser.

Det ser også ut til å gå igjen i barnevernssaker, i hvert fall i de som deles online. Kan et menneske med gode intensjoner virkelig glede seg over å bryte gode relasjoner?

Hva tror du, har du opplevd noe tilsvarende?