En torn i øyet for kognitiv terapi
En torn i øyet for kognitiv terapi
Saken min viser hvor naivt det er å ha tillit til «systemet». Men jeg bryr meg ikke om systemet slik jeg bryr meg om pasientene.
Jeg bryr meg om pasientenes rettigheter, deres rettigheter til nødvendig helsehjelp. Og min rett til å ytre meg.
En rettighet er en rettighet, selv om verken arbeidsgiver eller helsetilsynet likte behandlingsmetoden jeg brukte.
Å se seg blind på en metode
Jeg blir som en torn i øyet for alle de som fortsatt ser seg blinde på eksponering og kognitiv terapi for panikkangst.
Som fortsatt lukker øynene for andre metoder, for at nedregulering viste seg å være en mye bedre metode innledningsvis.
Jeg er en forkjemper for eget perspektiv. Jeg står frem som en ubehagelig stemme mot de som ikke tåler andre vinklinger.
En torn for systemet
Jeg kjemper også for at helsetilsynet skal holdes ansvarlig for feil og maktovergrep.
De griper inn og tar affære uten hjemmel i lov, uten at saken har vært oppe i en domstol.
I følge EMK art 8 skal det ikke forekomme noe inngrep av offentlig myndighet uten hjemmel i lov.
Psykologforeningen i knipe
Psykologforeningen vil ikke ta inn artiklene mine. Foreningen er i likhet med helsetilsynet tilhengere av jobb og aktivitet som terapi mot angst.
Artiklene mine blir derfor svært upopulære for foreningen. Foreningen vil ikke svare når jeg spør hvorfor.
Men jeg tror at jeg vet svaret. For å ikke blir nedlagt så må foreningen holde seg strengt til statens føringer, ikke til faglige oppdateringer.
Man skulle jo ellers tro at de ville kaste seg over den nye terapienformen?
At de svingte seg rundt og endret pensum i på psykologstudiet. Der er det altfor mye fokus på det kognitive.