Å stenge ute alt det nye
Å stenge ute det nye i psykiatrien
Som nyansatt kommunepsykolog var jeg raskt ute med å anbefale hjemmekontor og onlineskole for de dårligste angstpasientene.
Kollegene mine ble rasende over forslaget da det var veldig forskjellig fra slik de var vant med å jobbe. De var om å gjøre å få alle barna på skolen, selv de aller sykeste.
Selv om kollegene ikke forstod rådene mine så kunne de i hvert fall ha hørt på meg, eller prøvd å lese seg til økt angstforståelse.
Lukket dør
Men nei, det var som å snakke til en vegg. For å behage kommunen fikk jeg isteden beskjed om å endre «holdning» slik at den samsvarte med kommunens.
Det var ikke mulig å oppnå fredelig sameksistens, til tross for faglige uenigheter. Enighet innad i kommunen var viktigere enn oppdateringer.
Siden jeg aldri bøyde av igangsatte kommunen en svertekampanje for å kneble meg til taushet. Det var PPT og barnevernet som skulle bestemme det psykologfaglige.
Faglig overkjøring
Blant annet ble jeg beskyldt for å ha tatt barn ut av barnehagen og for å ha stilt diagnoser. Særlig PPT og barnevernet la seg opp i de faglige vurderingene.
De klagde på at behandlingen gikk for sent, diagnoser ble stilt for fort. Det var aldri bra nok, jeg traff aldri.
Men PPT og barnevernet er ikke psykologer og skal ikke gjøre kliniske vurderinger. Jeg har dokumentasjon på at kommunalsjef ber meg om å adlyde barnevernet og PPT.
Maktmisbruk
Som psykolog har jeg ikke rett til å verken ta barn ut av barnehagen eller å stille diagnoser. Det skal psykologspesialister gjøre.
Da jeg ba kommunen om å redegjøre for beskyldningene ble de rasende. De følte seg konfrontert. Istedenfor å svare så angrep de meg for å spørre.
Typisk narsissister. De blir sinte av sannheten mens vi noenlunde friske blir sinte av løgner.
Oppegående foreldre
Tre foreldrepar valgte å høre på meg, til PPT`s store ergrelse. Også rektorene på barneskolen og den lokale ungdomsskolen samt barnehagepersonell forstod.
De forstod den biologiske forklaringen og jeg kunne bruke fagspråk. På helsestasjonen derimot måtte jeg bruke metaforer og illustrasjoner, til ingen nytte.
De verken ville eller var i stand til å ta imot det som jeg prøvde å formidle.