Å DU HELLIGE PANDEMI

Å du hellige pandemi

Covid 19 viste at det psykologfaglige budskapet mitt var rett. At personer med stress og utmattelse har best av å være hjemme, roe ned og hvile.

Hva skulle jeg ha gjort uten pandemien, du kan ikke motargumentere hva den beviste. Men jeg får ikke tilbake psykologautorisasjonen før jeg beklager.

Hva f`en skal jeg beklage da? Jeg traff blink, ikke sant. Det gjør vanvittig godt, det holder meg oppe.

Aksept versus forståelse

Det som er så greit med slike funn er at det tvinger kritikerne til å akseptere. Det som pandemien beviste kan ikke benektes.

Så hva skal helsetilsynet gjøre, ringe meg og beklage? Innrømme at de var på villspor i angstforståelsen og at det viste seg at jeg fikk rett til slutt?

Haha glem det, det kommer ikke til å skje. Det har ikke skjedd til nå i hvertfall. Det eneste de kan gjøre for å vise makt er å holde tilbake autorisasjonen.

Å forstå med handling fremfor ord

Du lærer best med å bake en kake fremfor å bli fortalt hvordan du skal bake den, absolutt.

Det blir det samme på mine arbeidsplasser. Kollegene mine forstod ikke forklaringene mine med ord, de forstod ikke at hjemmekontor og onlineskole kan være gunstig.

Så kom pandemien. Den ble et eksempel på at hjemmekontor virker, ikke en muntlig forklaring på hvorfor.

Fremtidens behandling

Så hva skal vi gjøre rent behandlingsmessig, når kollegene lærer best med eksempler fremfor ord?

Det gjelder å våge å ta pasientene ut av et ordinært behandlingsforløp og prøve noe helt nytt. Slik som jeg gjorde.

Men da må man våge å stå opp mot flertallet. Man må våge å sette pasientenes ve og vel først. Pasientenes ve og vel må veie tyngre enn autorisasjonen.