Å BRYTE MED DET AKADEMISKE

Å bryte med det akademiske

Mitt formål med denne facebook-siden er å belyse hvordan helsetilsynet fritt kan inndra autorisasjoner uten å undersøke.

Uten å ha snakket med et eneste vitne, uten å ha forhørt seg med en eneste pasient.

For ble pasientene virkelig så redde av terapien min som min arbeidsgiver fryktet? Stemmer arbeidsgivers beskrivelser overens med pasientenes opplevelser?

Å være i skvis

Det vil ikke helsetilsynet vite, i frykt for at nedreguleringsterapien min ikke var så ille likevel.

Samtidig så er den ene saksbehandleren selv psykolog. Han er akademisk forpliktet til å forholde seg til faglige oppdateringer.

Det har han store vansker med, virker det som. Så hva skal han gjøre? Være en god akademiker og akseptere det nye perspektivet?

Beholde sin plass på tronen

Da må han også beklage til meg og innrømme at jeg fikk rett. Det finnes ikke et eneste bevis på at jeg gjorde feil i behandlingen.

Det hadde kanskje vært lettere å innrømme at det var helsetilsynet som tok feil dersom ingen av saksbehandlerne selv var psykolog.

Å gi meg rett og beklage inngrepet blir som å miste sin plass på tronen. Som å innrømme at staten også kan gjøre feil, det er helt menneskelig.

Å bite tungen av seg

Det er nok ekstra vanskelig å gå tilbake på vurderingen fordi tilsynet har vært veldig på lag med arbeidsgiver.

Tilsynet støtter arbeidsgivers diskriminering av den nedsatte hørselen min, det er skrevet om som «kommunikasjonsproblemer».

Jeg har spurt psykologforeningen om dette er greit. Saksbehandler har jo fremdeles autorisasjon. Psykologforeningen vil ikke svare.

 Vel, diskrimineringen er gull verdt med tanke på å vinne i den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Dit skal jeg!